Om jeg ikke har kjærlighet, da har jeg intet..
Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm, eller en klingende bjelle.(Klingende bjelle!! travelt..ding, ding, ding, ding..) Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingenting vunnet.
1.kor.13.1-3
Har vi ubetinget kjærlighet til de menneskene vi omgås? Viser vi kjærlighet til naboen, til kollegaer, til venner, til menigheten?
Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre. Joh. 13.34-35
Hvordan?
Hvordan kan vi gi et Glimt av Guds kjærlighet til de rundt oss, til kassadama på Rema, til noen vi ikke kjenner, eller til de som står oss nær?
Kan et smil vise litt kjærlighet? Når smilte du sist til noen du ikke kjenner? Eller hva med et kjærlig klapp på skuldra, en oppmuntring, et godt ord, eller en klem? En uventet middagsinvitasjon? Eller en tjeneste? En velkomst til nye i menigheten?
Avogtil er det enkelt, andre ganger vanskeligere å vise litt av Gud og hans kjærlighet. Humøret vårt kan svinge, og ingen dag er lik, men Gud er den samme! Vi kan føle oss litt dumme, men skal vi ikke satse på at det er verdt det? Vi kan være slitne og har igrunn nok med oss selv.. Bør vi da stoppe opp? -og kanskje omprioritere litt? Bør vi da prøve å forme hverdagen slik at ikke alt sentrerer seg rundt meg og mine? Kan det være bedre å prioritere å ha en håndfull med ro, enn begge hender fulle av strev? Det er som å jage etter vinden! (forkynneren 4,6)
Å være levende vitner som Gir Guds kjærlighet videre, - kan det være en måte å gjøre Ham kjent på? Kan det få noen til å bli nysgjerrig på hva som driver oss? Kan det bety en forskjell i noens hverdag?
Tenker vi over hva vi snakker om og hvordan vi snakker? Det hjertet er fyllt av, det taler munnen..
Har vi mot nok til å være den som snur på negative samtaler? Eller være den som tydelig avskyr baktalelse? Er vi flinke nok til å oppmuntre hverandre? - til å gjøre hverandre gode?
Gud er kjærlighet, og vi er skapt i hans bilde, bør det ikke da være naturlig for oss å vise andre den kjærligheten som bor i oss? For om vi er skapt i hans bilde, så er vel den kjærligheten også i oss, den endeløse, ubetingede..?
Jeg kjenner avogtil at det bobler i hjertet mitt, av kjærlighet som vil ut. Det kan være til enkeltpersoner, til barn, til mine nærmeste, til menigheten.
Da kan jeg be Gud om å hjelpe meg å plassere kjærligheten på rett måte, til de rette menneskene, i rette tid. For noen ganger kan enkelte mennesker trenge det mer enn andre. Og det har Gud full kontroll på!
Jeg fikk en herlig opplevelse, en oppmuntring, en anerkjennelse i helga. Som det var fra Gud, med ei lita jente som formidler. "DU er vakker", sagt fra barnemunn, med et dypt blikk og en strykende hånd - Guds kjærlighet formidlet i enkle ord, ord som varmet, gikk rett til hjertet..
Jeg er så takknemlig for alle dere skjønne mennesker, som jeg fikk dele helgen med. Gode mennesker fra menigheten som jeg er så glad for å ha i livet mitt. Det var dere som inspirerte meg til å krote ned disse ordene om Guds kjærlighet. Fordi dere har Guds kjærlighet i dere, og det har jeg kjent på! La oss prioritere Hans kjærlighet, invitere den til å bli en stor del av hverdagen. En utfordring til meg, og til deg som jeg er blitt så glad i!
Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud,
men at han har elsket oss, og sendt sin sønn
til soning for våre synder.
Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder vi også å elske hverandre!
1.joh. 4.11
( Les gjerne hele avsnittet som handler om at Gud er kjærlighet, i 1.joh. 4.7-21. NYDELIGE vers!)
*Marthe*
Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm, eller en klingende bjelle.(Klingende bjelle!! travelt..ding, ding, ding, ding..) Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingenting vunnet.
1.kor.13.1-3
Har vi ubetinget kjærlighet til de menneskene vi omgås? Viser vi kjærlighet til naboen, til kollegaer, til venner, til menigheten?
Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre. Joh. 13.34-35
Hvordan?
Hvordan kan vi gi et Glimt av Guds kjærlighet til de rundt oss, til kassadama på Rema, til noen vi ikke kjenner, eller til de som står oss nær?
Kan et smil vise litt kjærlighet? Når smilte du sist til noen du ikke kjenner? Eller hva med et kjærlig klapp på skuldra, en oppmuntring, et godt ord, eller en klem? En uventet middagsinvitasjon? Eller en tjeneste? En velkomst til nye i menigheten?
Avogtil er det enkelt, andre ganger vanskeligere å vise litt av Gud og hans kjærlighet. Humøret vårt kan svinge, og ingen dag er lik, men Gud er den samme! Vi kan føle oss litt dumme, men skal vi ikke satse på at det er verdt det? Vi kan være slitne og har igrunn nok med oss selv.. Bør vi da stoppe opp? -og kanskje omprioritere litt? Bør vi da prøve å forme hverdagen slik at ikke alt sentrerer seg rundt meg og mine? Kan det være bedre å prioritere å ha en håndfull med ro, enn begge hender fulle av strev? Det er som å jage etter vinden! (forkynneren 4,6)
Å være levende vitner som Gir Guds kjærlighet videre, - kan det være en måte å gjøre Ham kjent på? Kan det få noen til å bli nysgjerrig på hva som driver oss? Kan det bety en forskjell i noens hverdag?
Tenker vi over hva vi snakker om og hvordan vi snakker? Det hjertet er fyllt av, det taler munnen..
Har vi mot nok til å være den som snur på negative samtaler? Eller være den som tydelig avskyr baktalelse? Er vi flinke nok til å oppmuntre hverandre? - til å gjøre hverandre gode?
Gud er kjærlighet, og vi er skapt i hans bilde, bør det ikke da være naturlig for oss å vise andre den kjærligheten som bor i oss? For om vi er skapt i hans bilde, så er vel den kjærligheten også i oss, den endeløse, ubetingede..?
Jeg kjenner avogtil at det bobler i hjertet mitt, av kjærlighet som vil ut. Det kan være til enkeltpersoner, til barn, til mine nærmeste, til menigheten.
Da kan jeg be Gud om å hjelpe meg å plassere kjærligheten på rett måte, til de rette menneskene, i rette tid. For noen ganger kan enkelte mennesker trenge det mer enn andre. Og det har Gud full kontroll på!
Jeg fikk en herlig opplevelse, en oppmuntring, en anerkjennelse i helga. Som det var fra Gud, med ei lita jente som formidler. "DU er vakker", sagt fra barnemunn, med et dypt blikk og en strykende hånd - Guds kjærlighet formidlet i enkle ord, ord som varmet, gikk rett til hjertet..
Jeg er så takknemlig for alle dere skjønne mennesker, som jeg fikk dele helgen med. Gode mennesker fra menigheten som jeg er så glad for å ha i livet mitt. Det var dere som inspirerte meg til å krote ned disse ordene om Guds kjærlighet. Fordi dere har Guds kjærlighet i dere, og det har jeg kjent på! La oss prioritere Hans kjærlighet, invitere den til å bli en stor del av hverdagen. En utfordring til meg, og til deg som jeg er blitt så glad i!
Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud,
men at han har elsket oss, og sendt sin sønn
til soning for våre synder.
Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder vi også å elske hverandre!
1.joh. 4.11
( Les gjerne hele avsnittet som handler om at Gud er kjærlighet, i 1.joh. 4.7-21. NYDELIGE vers!)
*Marthe*
Kommentarer
Legg inn en kommentar
Så koselig av deg å legge igjen en kommentar! Det varmer hjertet.